Skip to content
Et liv i føttenes tjeneste
Tore Tommelstads vei inn i yrket startet da han i 1964 ble lærling på en ortopedisk bedrift på Kampen i Oslo, der de laget ortoser og proteser.
Tore Tommelstad, OCH

Tekst: Bjørnhild Fjeld – Foto: Tore Fjeld

Et liv i føttenes tjeneste

– Du pusser vel tennene selv om du ikke har hull? Hvorfor skal det være noe annerledes med føttene? Det er langt bedre å forebygge før du får plager, enn å reparere etterpå, mener Tore Tommelstad (76), som har jobbet som ortopediingeniør siden han var 18 år gammel.

Tore Tommelstads vei inn i yrket startet da han i 1964 ble lærling på en ortopedisk bedrift på Kampen i Oslo, der de laget ortoser og proteser.

– Den gangen var det et håndverk der du først var lærling i 4,5 år, så ble du svenn, og kunne gå videre til å bli mester. Vi skilte ikke mellom ortopediingeniører og ortopediteknikerne som i dag. Det var ett yrke, og alle gjorde alt, forteller han.

Tore er en nestor i bransjen, og han var med og startet opp det som i dag er OCH Ortopedi. Det er ingen overdrivelse å si at han har vært med på en rivende utvikling i bransjen – fra rene håndverksbedrifter, til de helseteknologiske klinikkene vi har i dag.

Petter Smart og Gustav Vigeland

Selv hadde han gått to år på kirurgisk instrumentmakerlinje på Oslo elementærtekniske skole og lært å bruke verktøy, før han tok fatt på læretiden.

– Jeg hadde egentlig fått lærlingplass som kirurgisk instrumentmaker på sykehuset, men det var en ventetid på 3-4 måneder. Faren min synes det var litt for lenge å gå uten å jobbe, så da fant han frem til stillingen på OBA på Kampen, forteller han.

Materialene den gangen var stål, jern, lær og tre, slik at en protese veide mer enn dagens hjelpemidler i karbon, kevlar og titan.

– Det var noe ordentlig smedarbeid, men likevel med store krav til nøyaktighet. Vi brukte et mikrometer for å måle, det kan måle ned til en hundredels millimeter. Jeg har alltid vært glad i å jobbe med hendene, det kom godt med. Og så må du være litt Petter Smart, det gjelder også i dag. Alt vi lager er jo prototyper, sier han.

De nye materialene, i tillegg til de elektroniske kneleddene, mener han er den største utviklingen som har skjedd innen den ortopeditekniske bransjen.

– Det hevet faget da ortopediingeniør ble et høyskolefag. Men du trenger fortsatt å være praktisk anlagt, for det er mye personlig tilpasning. Innimellom må man være litt som Gustav Vigeland, mener Tore.

25 år på Sunnaas

I 25 år jobbet han på Sunnaas med å tilpasse hjelpemidler til de som kom dit på rehabiliteringsopphold. Veldig mange av pasientene var ryggmargsskadde, som hadde vært i motorsykkelulykker. Jobben dreide seg mye om å lage proteser og lange ortoser for de som kunne klare å gå igjen.

– Jeg har alltid vært glad i mennesker, og har hatt utrolige mange fine samtaler med hyggelige og interessante pasienter. Noen ganger har jeg ledd høyt i bilen på vei hjem fra jobb, av en historie jeg er blitt fortalt, forteller han.

De siste årene har arbeidet dreid seg mest om fotsenger, som Tore mener er et undervurdert hjelpemiddel.

– En liten feilbelastning og manglende korrigering kan være forskjellen på god og dårlig livskvalitet — et liv i jobb eller som ufør, påpeker han.

De første fotsengene som kom, ble laget av rustfritt stål, og trukket med skinn.

– Fortsatt kommer det noen som vil ha nytt trekk på de gamle fotsengene, forteller Tore.

For mange er det viktig å få lov til å beholde et hjelpemiddel som fungerer, selv om det finnes mer moderne løsninger.

Pasienten har siste ordet

– Relasjonen mellom meg og pasienten er viktig av flere grunner. Først og fremst må den

bygge på tillit og faglig autoritet. Pasienten skal føle at han eller hun er i de aller beste hender. Vi jobber med individet også og er litt psykologer. Relasjonen skal være god, uten å bli for tett. Visse prinsipper er ufravikelige, for eksempel er det pasienten som i stor grad bestemmer hva som fungerer. Relasjonen må være slik at pasienten våger å si fra, selv om vi har gått mange runder, sier han.

Men selv om «pasienten alltid har rett» har Tore også lært seg at det noen ganger er lov å si fra den andre veien også, hvis han føler at pasienten er urimelig.

– Det er noen som bare aldri blir fornøyde. Det er noen pasienter som har gitt meg søvnløse netter, forteller han.

Etter 58 år i faget, takker Tore nå av og blir pensjonist på heltid. Han tror ikke det blir så vanskelig å finne på noe å fylle tiden med.

– Jeg har hytte i Rendalen, og både seilbåt og kajakk, og så liker jeg fluefiske. En annen hobby jeg har fått meg, er at jeg bygger en modelljernbane, den står i stua hjemme, forteller han.